OversigtDerfor vil jeg citere nogle af de ord, Gud selv har sagt om, hvis dette land er. Kanaa´næerne havde som nævnt landet, men Gud fratog dem det og lod dette syndige folk udrydde, eftersom de ville ødelægge hele strukturen i menneskeheden i landene deromkring.
Vi vil se på nogle af disse Guds egne ord til Abraham:
”Du skal vide, at dine efterkommere skal bo som fremmede i et land, der ikke er deres (Ægypten). Dér skal de være trælle og plages i fire hundrede år. Men så vil jeg dømme det folk, de er trælle for, og derefter skal de drage ud med store rigdomme. Selv skal du gå til dine fædre i fred; i en høj alder skal du gå i graven. Først i det fjerde slægtled skal de vende tilbage hertil, for målet for amoritternes (folkene i Kana´an) synd er endnu ikke fuldt.”… Den dag sluttede Herren pagt med Abram. Han sagde: ”Jeg giver* dine efterkommere dette land (Kana´an) fra Egyptens flod til den store flod, Eufratfloden…” 1.Moseb. 15:13-18.
* ”Jeg giver” skal ses i lyset af ordene i 3.Moseb. 25:23:
”Der må ikke sælges land uigenkaldeligt, thi landet tilhører mig. Og I er fremmede og gæster hos mig.” Landet tilhører altså Herren.
Som vi ser i det efterfølgende er det ikke blot en ide eller tanke, at dette land og folk er noget særligt. Kun dersom vi kasserer alt, hvad Gud har sagt, kan vi påstå dette og står i så fald under hans dom. Det er et stærkt budskab, at landet er HERRENs, og at Abraham, Isak og Jakobs slægt af Herren har fået lov at bebo dette sted for altid.
Vi ser klart i de følgende skriftsteder, at det er så klart som noget, at Gud har givet hele det område til Abraham, Isak og Jakobs efterkommere. Og læg mærke til at der står Jakob. Dvs, at alle arabere (incl. Palæstinenserne) ingen ret har til landet. Herren selv siger det. Se de efterfølgende udsagn:
I 1.Moseb. 12:7 står:
”Da viste Herren sig for Abram og sagde: ”Dine efterkommere vil jeg give dette land”
Disse efterkommere er efterkommere af Abraham, Isak og Jakob (ikke Ismael og Esau eller Abrahams børn med Keturah). Det ses uomtvistelig klart, at kun Abrahams slægt, gennem Isak og Jakob regnes for den slægt, der skal arve det rige løfte, som Gud gav til Abraham. Isak blev født i Guds plan. De andre af Abrahams børn blev født på grund af kødelige ønsker. Og derfor regner Gud dem ikke som ”løftets” børn. Dvs, at de ikke er med i den plan, Gud lagde, da han udvalgte sig et land og et bestemt folk, hvor hans profeter skulle tale hans ord og vejlede det udvalgte folk. I det folk og land, hvor verdens frelser, Jesus Kristus, fødtes. Derfor skal vi lægge mærke til, hvor ofte der står, at slægten skal følge en bestemt linje.
”Josef sagde til sine brødre: ”Jeg skal snart dø. Men Gud vil tage sig af jer og føre jer op fra dette land til det land, han lovede Abraham, Isak og Jakob.” 1.Moseb. 50:24.
”Gud hørte deres jamren, og Gud huskede på sin pagt med Abraham, Isak og Jakob”. 2.Moseb. 2:24.
”Jeg viste mig for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud den Almægtige.” 2.Moseb. 6:3.
”Jeg vil føre jer til det land, som jeg svor, jeg ville give Abraham, Isak og Jakob; det vil jeg give jer til ejendom.” 2.Moseb. 6:8.
”Drag nu op herfra sammen med det folk, du har ført op fra Egypten, til det land, som jeg lovede Abraham, Isak og Jakob.” 2.Moseb. 33:1.
”Så vil jeg huske på min pagt med Jakob; også min pagt med Isak og også min pagt med Abraham vil jeg huske på, og landet vil jeg huske på.” 3.Moseb. 26:42.
”Se, jeg lægger landet åbent foran jer. Ryk ind og tag det land (Kana´an) i besiddelse, som Herren lovede jeres fædre Abraham, Isak og Jakob at give dem og deres efterkommere.” 5.Moseb. 1:8.
”Herren din Gud vil føre dig ind i det land (Kana´an), som han lovede dine fædre Abraham, Isak og Jakob at give dig, et land med store og smukke byer, du ikke selv har bygget.” 5.Moseb. 6:10
”Det skyldes ikke din egen retfærdighed og retskaffenhed, at du kommer ind i deres land og tager det i besiddelse; nej, på grund af disse folks uretfærdighed vil Herren din Gud drive dem bort foran dig, også for at holde det løfte, Herren gav dine fædre Abraham, Isak og Jakob.” 5.Moseb. 9:5.
Hvad skete der med de andre af Abrahams børn?
”Alt, hvad Abraham ejede, gav han Isak; men sine medhustruers (konkurbiner) sønner gav Abraham gaver, og endnu mens han levede, sendte han dem østpå, til Østlandet, væk fra sin søn Isak.” 1.Moseb. 25:6.
Til landet østenfor. De havde altså ingen arv i det land, Gud lovede Abraham, Isak og Jakob. Vi stiller derfor dette spørgsmål?
Vi får et udtømmende svar på dette ved at læse Joan Peters bog FROM TIME IMMEMORIAL. Se nedenstående omtale i bladet Flammende ild nr. 1, 2001, bragt uforandret fra dette norske blad:
Joan Peters var stjernereporteren som ble tilbudt 60 000 dollar i forskudd for å skrive det palestinske folkets historie og om alle jødenes overgrep mot dem. Hun tok jobben og gikk til arbeidet med iver.
Men ingenting ble som hun eller hennes forleggere hadde trodd. Etter to års intensive midtøstenstudier leverte hun tilbake forskuddet og begynte å skrive på det som skulle bli hennes livsverk: From Time Immemorial. Boken en hel araberverden raser imot.
Joan Peters er en fremragende forsker.Slike uttalelser er ikke sjeldne å lese, når det gjelder Joan Peters Iivsverk, boken From Time Immemorial eller Fra uminnelig tid som den kommer til å hete når den kommer på norsk i løpet av året. Boken, som er et standardverk, er elsket i sionistiske leir og tilsvarende hatet i den anti-sionistiske leir.
Det er mindre enn ti år siden en norsk student ble nektet å skrive hovedoppgave basert på Peters forskning i denne boken ved Universitetet i Bergen. Boken, som er meget akademisk og nitid i sin faktaføring og som i verden ellers blir berømmet for sin nøyaktighet, ble av norske akademikere stemplet som usaklig. Peters ekspertise på Midtøsten har blant annet ført til at hun har bidratt til tidsskrifter som Harpers; Commentary; The New Republic; The New Leader og andre prestisjetunge magasiner.
Det var mot slutten av sytti-årene at hennes karrier virkelig skjøt fart da hun ble hyret som konsulent for Det Hvite Hus stab under president Jimmy Carter (D). Omtrent samtidig fikk hun også bestilling fra et stort amerikansk forlag - og et forskudd i størrelsesorden 60 000 dollar for skrive en bok som skulle bevise for all verden hvordan stakkars palestinerne var blitt drevet bort fra det landet der de hadde bodd som samlet folk i flere årtusener. Peters tok oppgaven med en forskers glød og forteller selv:
- Etter to års innledende forskning og forarbeid, ble jeg nødt til å sende forskuddet tilbake. Jeg kunne ikke lenger som en journalist, som var sitt ansvar bevisst når det gjelder sannheten, skrive dette.
Fakta talte om akkurat det motsatte. Hun sendte forskuddet tilbake og brøt avtalen med forlaget.
De fakta jeg grov fram snudde opp-ned på mitt syn. Jeg fant dokumentasjon på at FN forvandlet 420.000 arabiske flyktninger til det doble med noen få pennestrøk. Samtidig forvandlet de mer enn 800.000 jødiske flyktninger fra arabiske land til null flyktninger og begravde dokumentene. - I mitt forskningsarbeid kom jeg over informasjon om et tyrkisk manntall som dokumenterte at jødene ikke fortrengte araberne, men at araberne fulgte etter jødene for å utnytte fremgangen som fulgte med den jødiske immigrasjonen.
Ytterligere fem års forskning kombinert med skriving førte til at boken Fra Uminnelig Tid i 1984 ble utgitt av Harper & Row, året deretter av Perennial Library og i 1988 av Harper Torchbooks (massespredning).
Boken ble i alle tilfellene gjenstand for stor oppmerksomhet og førte til at pengesterke arabiske interesser foretok storoppkjøp av boken for å destruere den. De anti-zionistiske kreftene var desperate. Selv om boken fikk solide omtaler i presse og fra fremstående personer og prestisjetunge aviser som Washington Post, ble det allikevel i en årrekke stille omkring boken. Grunnen ble aldri oppgitt, selv om det ble spekulert i at forlagene som utgav boken hadde mottatt trusler. Akkurat det ville ikke være underlig tatt i betraktning hva Washington Post skrev i sin anmeldelse av boken:
- Et betydningsfullt dokument i seg selv. Flyktningene er ikke problemet, de er unnskyldningen.
Men heldigvis tok det lille jødiske forlaget JKAP Publications oppdraget med å utgi boken på nytt. Med samme format og omslag ble mursteinen på nytt utplassert i bokhandlene og der står den ennå. Snart kommer den også på norsk, noe vi gleder oss til.
Fra bladet: Flammende ild nr. 1, 2001
De har ingen historie, ingen kultur og ikke noe eget språk. Allikevel kaller de seg et folk! De er den politiske, araberskapte myten, som skal brukes til å kaste jødene ut av deres evige hjemland. Det tok 20 år å innarbeide løgnen om det palestinske folk - nå har en hel verden akseptert den.
Som vi tidligere har sett, inngikk Gud en pakt med Abraham, som gav ham retten til et land. Josva ledet folket inn i landet -Kanaan. Noen av israelsfolkets sterkeste motstandere var filisterne. Vi vet også at landet senere blir delt i et Nordrike, kalt Israel, og et Sørrike, kalt Juda (derav navet jøde). Hvor kommer da palestinerne inn i bildet? Det vi i dag forbinder med navnet palestiner er arabere som bor i Israel og som påstår at Israel er deres land Palestina. Her er det passende å ta med et sitat frå en artikkel skrevet av en israelsk turistguide, kalt Palestinere Hver dag hører jeg om palestinere, og siden det ikke stod klart for meg hvem de var bestemte jeg meg for å prøve og finne minst en av dem. I øst Jerusalem møtte jeg en mann som identifiserte seg selv som palestiner. Jeg spurte ham om han snakket palestinsk.
Han svarte at han snakket arabisk. Så spurte jeg om han skriver med palestinske bokstaver Nei, jeg skriver arabiske bokstaver og tall. Jeg fortsatte å spørre ham ut, og han svarte at han Ikke kjente noen palestinsk konge, president eller statsminister. Til slutt spurte jeg om religionen hans var palestinsk, og han svarte at han var muslim. Jeg ga opp, og nå er jeg overbevist om. at det ikke fins, og aldri har vært, et palestinsk folk. (Det fantes filistere helt til 300 f. Kr., men det er et annet temat) Det fins imidlertid noen som vil skape et palestinsk folk for å kunne utrydde lsraels folk fra lsraels land.(Kilde: Benett, filisterne, s. 124) I løpet av romernes inntog i 132-135 e.Kr. ble israelittenes land, som på den tiden het Judea, omdøpt til Syria Palestina. Selve landet var en ødemark, og mange av landets innbyggere ble drept. Selve navnet Judea ble slettet av kartet. Romerne valgte å kalle landet Syria Palestina, etter den mest forhatte av jødenes gamle erkefiender, filisterne. I 638 ble landet erobret av araberne, og inkludert i den arabiske-nasjon. Jerusalem fikk navnet Al Quds.
Da britene opprettet Palestinamandatet i 1920, ville araberne som bodde i området ikke akseptere navnet fordi det minte om romersk styre og også andre makter (bl.a de kristne korsfarene) som hadde inntatt og styrt landet før. Araberne som bodde her var muslimer, og kjente en sterk tilhørighet til muslimer i andre land. De så på seg selv som en del av den muslimsk-arabiske nasjon, og følte ikke noen nasjonal samhørighet med jøder og kristne som ellers bodde i mandatområdet. De så også opprettelsen av palestina-mandatet som en seier for sionismen, og var svært mistenksomme. Araberne forsøkte så å hente støtte fra Damaskus, men dette lyktes ikke.
En av deres ledere sa, etter at de hadde mislyktes i å gjøre området til en del av Syria, kalt Sør-Syria: Etter det som har skjedd i Damaskus, må vi forandre våre planer fullstendig. Sør-Syria eksister ikke lenger. Vi må forsvare palestina. I desember 1920 bestemte araberne i det mandatområdet seg, under ledelse av Amin Husseini, at deres mål var en uavhengig palestinsk stat. Men araberne så fortsatt på seg selv utelukkende som arabere. I hele mandatperioden ble jødene i Palestina alltid henvist til som palestinske jøder. Dette ble gjort for ikke å fornærme araberne. Araberne, som hovedsakelig kom fra Syria, Egypt og det som nå er kjent som Jordan, hånet navnet Palestina og ble ganske enkelt omtalt som arabere. Etter gjenopprettelsen av en suveren jødisk stat i1948, ble de palestinske jødene til israelske jøder, og navnet palestiner opphørte nesten å eksistere. (Kilde: JSOURCE)
Arabiske nederlag på slagmarken etter staten Israels opprettelse førte til en endring i arabisk strategi. Nå kom propaganda inn i bildet som arabernes viktigste våpen (som det har vært siden) Dermed myten om et palestinsk folk med en egen historie og kultur lansert. Siden det ikke eksisterte noen palestinsk historie og kultur, satte araberne seg ganske enkelt ned og laget en. En myte om en palestinsk-arabiske nasjon med røtter som snirkler seg flere tusen år tilbake. Det skulle ta 20 år med propaganda og skape en myte som nå er fastgrodd i hjerte og sinn i både den arabiske og den ikke arabiske verden. Noen av verdens mest prestisjetunge oppslagsverk er blitt påvirket til å fremme en falsk fremstilling av Midtøstens historie, og dermed har araberne oppnådd å påvirke vår verden for flere kommende generasjoner.
Det palestinske folk har ingen historie, språk eller kultur. Til tross for dette hevder flere millioner palestinere at deres stamtavle går flere tusen år tilbake i tiden til filisterne og før det, til om med til kanaaneerne og jebusittene - som var kana`ans opprinnelige innbyggere. De vil med dette forsøke å bevise at deres historie går lenger bak enn Guds løfter til Abraham, og jødenes erobring av landet under Josva. Dermed kan de løsrive det jødiske folk fra deres historie i deres hjemland, og få den til å se ut som nye inntrengere - som de har all rett til å fjerne. En av de mest utbredte løgnene, er at dagens palestinske arabere er etterkommere av de gamle filisterne, og at filisterne også var arabere.
Flere ordbøker, deriblant Websters, gir sammenfallende forklaringer på ordet filister: filistere: Et medlem av et ikke-semittisk folk som bodde i det sørvestlige Palestina fra ca. 1200 e.Kr. og framover Hvis det er en ting araberne er veldig stolte av, så er det over å være arabere, men araberne er semitter - filisterne var ikke semitter. Det er i alle tilfelle ganske enkelt å ty til denne løgnen, når vi vet at navnet Palestina også har denne opprinnelsen!
En annen del av løgnen om palestinsk slektskap er at de er etterkommere av jebusittene, de opprinnelige innbyggerne i Jerusalem den gang byen het Jebus (Dom 19,10) under kanaan perioden.
Vestlige lærde er enige om at kanaanerne og jebusittene er hamittiske folkeslag, som går forut for arabisk eksistens med minst fem århundrer. De palestinske araberne skryter av flere tusen år med rik arabisk historie, og Yasser Arafat fastholder: Vår nasjon er den arabiske nasjon, som strekker seg fra Atlanterhavet til Rødehavet og videre. En tidligere leder for PLOs militære avdeling har sagt: Det fins faktisk ikke noe palestinsk folk. Det er bare av politiske grunner vi snakker om en palestinsk identitet. Dette er det ingen grunn til å benekte, det er sannheten.
Den vestlige verden, inkludert oss her i Norge, er blitt hjernevasket til å tro at flere millioner palestinske flyktninger enten bor i kummerlige leire, eller holder ut tilværelsen et sted i eksil. Hva er sannheten? Dagen etter at staten Israel ble opprettet (15. mai 1948) angrep fem arabiske hærer for å utslette den nyfødte staten. Til tross for sin tall og våpen messige underlegenhet, vant Israel denne krigen. Det arabiske angrepet førte til to flyktningproblemer. Arabere flyktet fra alle områder Palestina, og jøder flyktet fra sine gamle arabiske hjemland og fant hovedsakelig tilflukt i Israel. Hvorfor flyktet araberne?
De arabiske statene oppmuntret de palestinske araberne til å forlate sine hjem slik at de skulle være ute av veien for de arabiske invaderende hærene. De fleste ble ikke utvist, men dro frivillig, og mange dro uten å ha sett noen israelske soldater. De arabiske lederne ville reise den arabiske verden til en hellig krig mot jødene. Dessuten ventet de på en rask seier og lovet flyktende arabere at de snart ville kunne vende tilbake og kreve sin eiendom - og jødenes eiendom i tillegg. De arabiske lederne satte også skrekk og redsel i livet på araberne i Palestina, ved å dikte opp historier og overdrive og forvrenge virkelige hendelser for å gi et bilde av israelerne som grusomme slaktere. Araberne hadde dermed nesten hele skylden for denne flukten.
Antallet arabiske flyktninger er også diskutabelt. Direktøren for FNs bistandsorgan erklærte 18 måneder etter krigen i -48 at hundretusener av deres sultne arabere var ikke flyktninger. Etter en undersøkelse gjort av USA i 1960, ble det rapportert: Rasjoneringskort (som var forbeholdt flyktninger!) kan kjøpes eller selges enhver jordaner, enten han er flyktning eller ikke. Ved å veie flere pålitelige kilder opp mot hverandre, kommer vi til at et antall på 381.500 palestinske arabere som ble flyktninger etter 1948 . I dag har de blomstret og blitt mange millioner. Arabernes hensikt er å søke større oppmerksomhet i verden mot et overdrevet befolkningstall og dermed påvirke FN til å legge større press på lsrael. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble enda 230.000 arabere flyktninger. Også i 1967 dro de fleste frivillig. Deretter lot Israel 54.000 arabere gradvis få vende hjem for å forene familier, og deres hjem, land og eiendom var til alle tider intakt.
Som vi nevnte kom også en strøm av jødiske innvandrere til Israel fra de arabiske landene. Hva skjedde med dem? Jo, det lille landet Israel, som da bare hadde 650.000 innbyggere, absorberte mer enn 820.000 flyktninger. Men de arabiske landene, med sine enorme landområder og enorme ressurser som følge av oljen, kunne ikke ta imot noen (for dem) få arabiske flyktninger.
Nesten en kvart million palestinske arabere valgte å bli i den jødiske staten under og eller krigene i 1948 og 1967. Disse araberne har samme rettigheter som israelske jøder, og de har israelsk statsborgerskap og bedre rettigheter enn statsborgere i noe arabisk land har.
Mye blir også sagt om Israels behandling av disse flyktningene, det blir fremstilt som om de ikke gjør noe for å hjelpe. Mange av flyktningene bor virkelig under elendige forhold, men det er ikke Israels skyld. Israel har bygd hus for mer enn 60.000 palestinske flyktninger, og bidratt med mer enn 12 millioner dollar - mer enn de fleste arabiske land. Det var heller ikke Israel som bygde flyktningleirene - det gjorde araberne. Israel har gjentatte ganger forsøkt å forbedre boforholdene for de palestinske flyktningene, men de har møtt sterk motstand fra FN. Siden 1970 har Israel ført en politikk som gir enhver flyktning som ønsker å forlate en leir rett til et landområde, de for velge sin egen boligtype og blir eier av eiendommen så snart byggingen er sluttført.
Siden 1970 har imidlertid en lite kjent FN-resolusjon om Gaza blitt fornyet årlig. Den sier bl.a.: Generalforsamlingen...gjentar sitt krav om at Israel avstår fra å fjerne og omplassere palestinske flyktninger på Gazastripen dette viser tydelig at FN ikke er interessert å få flyktningene ut av leirene; de vil ha Israel ut av landet. Det palestinske flyktningeproblemet er et mektig våpen som brukes mot Israel, og flyktningenes lidelser synes ikke å angå dem som bruker dette våpenet.
En ekspert på flyktningproblemet sa i 1978 Du må huske...disse menneskene er ganske enkelt brikker i et spill. 21. arabiske nasjoner med enorme landområder har nektet å gi sine arabiske brødre husly. En arabiske leder skal ha sagt: Siden 1948 er det vi som har krevd at flyktningene skal få vende tilbake, men det er vi som fikk dem til å dra. Vi har fratatt dem hjemmet. Vi har vendt dem til å tigge. Vi har hjulpet til med å senke deres moral og sosiale nivå. Så utnytter vi dem til å begå mord, brannstiftelser og til å kaste bomber mot menn, kvinner og barn. Flyktningene vet selv hvorfor de er i de elendige leirene: Vi, flyktningene, har rett til å tale til medlemmene i den arabiske liga og erklære: Vi forlot vårt hjemland på grunn av falske løfter fra de arabiske statenes uærlige ledere. Mye mer kunne vært sagt om den urett som begås mot Israel i denne saken, og om den løgnpropaganda som vestlige medier gladelig godtar.
Det palestinske flyktningproblemet er et våpen av menneskelig lidelse som brukes av araberne mot Israel. Vi kunne gitt mange flere eksempler på uhyrlige påstander om Israels grusomheter overfor de palestinsk-arabiske flyktningene. Vår hovedsak er å gi leseren en forståelse om hvem det palestinske folk egentlig er, og hva som er viktig å vite når det gjelder flyktningproblemet, som en motvekt til det som presenteres i media. Husk: Araberne ble ikke jaget av Israel, men oppfordret til å flykte av sine egne arabiske ledere, som var sikre på seier i 1948 og 67. Problemet kunne vært løst dels gjennom at araberstatene hadde tilbudt sine palestinsk-arabiske brødre et hjem, og dels ved at FN lot Israel fortsette å omplassere disse lidende menneskene til bedre forhold, slik de ønsker.
Fra bladet: Flammende ild, nr.1, 2001
I vesten er de fleste uvitende om den egentlige årsaken til den arabiske-israelske koflikten. Det store flertallet tror at dette er en tvist om landområder, men skal vi forstå saken riktig må vi først forstå at muslimene ikke kan tolerere noen annen religion enn Islam i dette området. For dem har jødene stjålet Allahs land, og det midt i deres kjerneområde.
De fleste, kristne inkludert, tror at Allah er det arabiske ordet for Gud, fordi det er brukt i den arabiske bibelen. Det er ikke riktig. Det personlige navnet på bibelens Gud er JHVH. Allah er det personlige navnet på en hedensk guddom som var far til tre gudinner kalt Allahs døtre. Da den første Bibelen på arabisk ble utgitt i det niende århundre hadde navnet Allah gjennomsyret det arabiske tenkesettet og var blitt deres øverste Gud. Dermed snek dette navnet seg også inn i den arabiske Bibelen.
Araberne derimot vet veldig godt at JHVH ikke er den samme som Allah, islams guddom. De elsker faktisk å latterliggjøre jødenes og de kristnes Gud. Allah er i virkeligheten en hedensk guddom som ble tilbedt flere tusen år før Islam, den før-islamske måneguden som ble tilbedt fra gammel tid av hedningene i Arabia. Hans eldgamle symbol er månesigden som i dag smykker moskeer og flagg i hele den islamske verden. Siden Allah er den gamle Babylonske måneguden, er han også en avgud, noe Koranen bekrefter i Sura 12.39; Vi vil ikke tilbe noen andre avguder enn Allah. Dette sier ledende autoriteter når det gjelder Allah:
-Koranens Allah er ikke den samme som Bibelens Gud.
-Allah er et rent arabisk uttrykk som bare kan brukes om arabernes særegne Gud. Denne guden eksisterte lenge før de islamske araberne, og hans navn Allah faller sammen med det babylonske navnet Ble. I pre-islamsk tid var han kjent som en av avgudene i Mekka.
I Arabia var måne-og solguden henholdsvis mann og kvinne. Allah var navnet på måneguden. Sammen hadde de tre døtre; al-Lat, al-Uzza og Manat. Ørken araberne fryktet og tilbad uttallige guddommer i stjernene og månene - av og til bød de frem menneskeoffer, og her og der tilbad man også hellige steiner. Sentrum for denne steindyrkingen var Mekka med Ka`abaen og den hellige svarte stein. I Ka`abaen var det 360 jinn, ånder, avguder, engler og demoner - og en av dem het Allah. Tre andre var Allahs døtre. Muhammed oppmuntret jødene til å ta imot ham som en profet, og fem ganger om dagen bøyde muslimene seg i bønn mot Jerusalem.
De holdt også den jødiske sabbaten og andre jødiske lover, helt til det ble tydelig at jødene ikke hadde noen interesse av å bli hans disipler. Da forandret den rasende profeten bønneretningen ved å snu ryggen til Jerusalem og vende seg mot Mekka. Han forkastet også de jødiske lovene og innførte den hedenske fredagssabbaten. Da bønneretningen var endret, begynte Muhammed å bruke sverdet mot de jødiske vantro. Deretter befalte Allah Muhammed å ødelegge alle de andre avgudene i Kaaba. Dermed ble den gamle måneguden til Allah, islams gud. Islam var født, den eneste etter-kristne religion og verdens nest største.
Som barn ble Muhammed pleiet av en beduionsk kvinne ved navn Halima. Allerede som treåring, hadde han hatt et rekke anfall, som fikk Halima til å tro at han var demonbesatt. Muslimsk tradisjon forteller at ofte når Muhammed mottok sine åpenbaringer fra Allah, falt han ned på bakken, kroppen begynte å rykke, øynene rullet bakover og svetten begynte og sile. Etter trancen reiste han seg og proklamerte det han hadde fått fra Allah.
Muhammed var en sann mester i å motta guddommelige åpenbaringer, noe som gjorde ham stand til å leve etter eget forgodtbefinnende. Koranen forbød menn å ta mer enn fire hustruer, men Muhammed hadde en slik appetitt på kvinner, at han giftet seg med 15, inkludert en 10 år gammel jente. Men når han gikk så langt at han giftet seg med den tidligere kona til sin adopterte sønn, som ble skilt fra sin mann i nettopp denne hensikten, ble det oppstyr. Muhammed fikk da en ny guddommelig åpenbaring om at han var gift på Allahs direkte befaling. I samme åpenbaring tillot Allah ham også å ta mer enn de foreskrevne fire hustruene. På Muhammeds tid inneholdt Koranen det som idag er kjent som de sataniske versene. De sataniske versene aksepterte ikke bare tilbedelse av Allah men også de tre gudinnene al-Uzza, al-Lat og Manat, Allahs døtre. Allah som hadde åpenbart disse versene for Muhammed, erstattet dem senere med andre og bedre vers. På denne måte var ikke lengre de sataniske versene en del av Koranen etter Muhammeds død, og islam fremsto som en monoteistisk religion.
Islam gjennomsyrer en muslims liv. Det er navnet som alt annet stråler ut fra. Hver aktivitet, hver tanke, følelse eller skikk er regulert av islams lover og Koranen. Muslimene tror blindt på at Koranen er Guds endelige og sanne åpenbaring, og den bakvasker jødene som et lumsk folk som bare er verdig forakt, straff og død. Hadith, den muslimske tradisjonen, bringer hatet videre: Den som er sendt av Allah (Muhammed), har allerede sagt at den store timen ikke vil komme før muslimene fører krig mot jødene og dreper så mange av dem at når en jøde vil gjemme seg bak et tre eller en stein, vil disse gjenstandene tale og si: 0 muslim, Guds tjener det er en jøde bak meg. Kom og drep ham!
Andre muslimske skrifter blir også revet med i denne bevegelsen: Allahs budbringer - må fred være over ham har befalt: Kjemp mot jødene og drep dem!. Jag dem helt til en stein vil si: Kom her, muslim, det er en jøde som gjemmer seg under meg. Drep ham! Drep ham raskt! lslams tilhengere blir opmuntret til å drepe for Allahs skyld, og der den islamske hellige lov (Sharia) gjelder, kan man ikke stå imot islam eller vende seg til en annen religion eller tro. Å gjøre det er å innby til en alvorlig straff- ved sverdet, henging, steining eller korsfestelse.
Dagens hendelser kan gi inntrykk av at de arabiske landene egentlig ønsker fred med sin felles fiende, men fordi Israel er så umedgjørlige så går ikke dette. Sannheten er at så lenge Koranen forbyr den jødiske statens eksistens, kan det ikke bli noen fred i Midtøsten. Muhammed sa det slik: To religioner eksisterer aldri i Arabia. Her kommer et knippe uttalelser fra Arabiske ledere. Du forstår ikke...islam kan aldri forhandle med eller anerkjenne Israel Den sionistiske erobringen av Palestina er en hån mot alle muslimer.
Det kan ikke forekomme noe kompromiss før alle jøder er døde og borte. Allah har gitt oss det sjeldne privilegiet å fullføre det Hitler bare begynte. La Jjhad begynne. Drep jødene! Drep dem alle! Guds fiender har vært aggressive mot muslimsk land og vanæret våre helligdommer. Det er blitt alle muslimers plikt å foreta ofringen for å befri muslimske territorier. Å kjempe mot jødene og Israel er en religiøs og en guddommelig plikt. Hvert problem i vår egen region kan spores tilbake til dette enkle dilemmaet: okkupasjonen av dar al-islam (islams hus) av jødiske vantro. Arabernes hensikt med fredsavtaler er ikke å stifte varig fred, men å skape en taktisk islamsk våpenhvile for å kunne ødelegge Israel i rett tid.
Strategien er enkel og er kalt Hudabajjah-avtalen. Denne tillater muslimene å bygge opp styrken, mens fienden reduserer sin styrke fordi de har inngått en fredsavtale. Hudabajjah-freden ble første gang brukt av Muhammed i året 628 og har til visse tider blitt benyttet av muslimer i de senere århundrene. Yassir Arafat har flere ganger bekreftet at fredsavtaler mellom PLO og Israel ikke er noe annet enn Hudabajjah fred. Målet er å redusere Israels grenser ved forhandlinger til et nivå der nasjonen ikke lengre kan forsvares. Da kan man opprette en plattform for islams neste og kanskje siste krig mot Israel.
Muslimer tror at deres islamske nasjon danner en enkelt islamsk stat, og at denne staten er bestemt å bli en islamsk verdensrepublikk som omfatter alle land i verden. Den islamske staten er delt inn i to deler: Dar al-islam (islams hus) og dar al-harb (krigens hus). De nasjonene som er under muslimsk kontroll, tilhører islams hus. Alle andre hører med til krigens hus.
Nasjoner i krigens hus kan utsettes for jihad, eller hellig krig, inntil de underordner seg islam og blir en del av islams hus.
Det kan ikke eksistere noen fred eller noen avtale. Jihad betyr å fjerne hindringer som forsinker islams spredning i ikke muslimske land. Jihad er et islamsk ord som andre nasjoner bruker i betydningen krig Å kjempe fot Allahs sak med penn, tale eller sverd - det er jihad. Sverdet fører med seg resultater raskere enn både penn og tale. Derfor er det praktisk talt slik at alle steder der muslimer finnes i store antall, finner man også vold. Hvis et område ikke er under islam, blir jihad igangsatt for å bringe det under islam. Hvis det allerede er under islam, kjemper det fanatiske muslimske brødreskapet for å få dem til å overholde islam nøyere.
Det blir ofte henvist til den islamske religionen som islams sverd på grunn av deres mani for å føre krig og utgyte blod. Avdøde Ayatolla Khomeini, Irans fanatiske leder som styrtet Sjahen og førte med seg en en oppblussing av islams fundamentalisme i Midtøsten, forkynte til og med at den reneste glede i islam er å drepe og bli drept for Allah. Slik forkynnelse er bare et ekko av Muhammed, islams grunnlegger, som lærte sine etterfølgere; En dag og en natt med kamp ved fronten er bedre enn en måned med bønn og faste! og hans etterfølgere kjempet. De kjempet for Allah, og de døde for paradiset. Et øyenvitne forteller: Det er nesten som om de er drevet av demonene fra selve helvete...de setter pris på kampens hete og ønsker dødens gru velkommen!
Islam i dag holder sin hånd over 20 prosent av jordas totale befolkning en av fem personer, i alle nasjoner i verden. Og islam sprer seg videre med en brennende retorikk: Verdens regjeringer burde vite at islam ikke kan beseires. Islam vil seire i alle land i verden, og islam og Koranenes undervisning vil vinne framgang over hele verden? Våpen i vår hånd blir brukt for å realisere guddommelige og islamske mål. Jo flere mennesker som dør for vår sak, jo sterkere vil vår jihad bli. Vi skal eksportere vår revolusjon til hele verden. Inntil ropet Allahu Aqbar gir gjenlyd over hele verden, vil det være kamp. Det vil være jihad. Når en muslim stikker en kniv eller en øks i et uskyldig jødisk offer, roper han Alluh akhbar, Allah er større. Dette krigsropet hører også med til muslimsk geværild, håndgranater og bensinbomber. Det ble brukt av Muhammed som et uttrykk for glede, men har senere blitt det muslimske krigsropet som helliggjør drapene og omformer det som ellers ville ha vært mord til en rettferdig gjerning.
Å drepe og bli drept for islam vil for jihads krigere sikre dem adgang til Allahs paradis, som har med seg løfte og houris tjeneste; de evig unge, vakre og jomfruelige mørkøyde jentene . Da kan vi kanskje forstå hvorfor de er så ivrige etter å dø og komme til paradis. Idet sjuende århundret sa Muhammed; Sverd er nøkkelen til paradis. For dagens muslimske krigere er bomben nøkkelen. Muslimske ledere i Gaza oppmuntrer unge arabere til å detonere sprengstoff som de bærer på kroppen og bli selvmords-bombere for Allah. I deres hat mot jødene lover disse muslimske geistlige sine unge, lystfulle rekrutter; forlystelser i Edens hage side om side med 70 jomfruer For homoseksuelle er det unge vakre gutter som venter på dem, også disse jomfruelige !? Hvor alle disse jomfruene blir av når de ikke lengre er jomfruelige, er det ingen som kan svare på.
I Midtøsten roper i islamske demonstranter: Først skal vi kjempe mot lørdagsfolket; så skal vi kjempe mot søndagsfolket I deres hellige krig mot de vantro i den jødisk-kristne troen, erklærer de at de først vil ta seg av lørdag, det vil si å beseire jødene. Så er det søndag, de kristne sin tur. Når islam seirer, oppfører de monumenter om sine erobringer. lslams mest hellige steder, bortsett fra i Mekka og Medina, er tidligere jødiske eller kristne hellige steder. Slik står Klippedomen, der det jødiske templet lå for å vise islamsk overhøyhet over jødedommen. Bare et steinkast unna, står monumentet over islams overhøyhet over kristendommen, AI Aqsa-moskeen, bygget over Salomos buegang, der den første kristne menigheten ble født. Mange hundre kirker over hele verden er blitt omgjort til moskeer. Islam har marsjert frem og de kristne trukket seg tilbake.
Ifølge Islam er det 21. århundre islams århundre som fører til den messianske tidsalder - tiden da alle jordens innbyggere kommer til å akseptere Islam. At dette skal skje ved makt er det ingen som forsøker å legge skjul på- De hevder også at dette århundret er: Århundret for lslams herlighet og Sovjetunionens kollaps kommer til å bli fulgt av USAs kollaps. Hvorfor så denne besettelsen med å utslette det jødiske folket generelt og den jødiske staten spesielt? Fordi Islam er satanisk og jødene er Guds utvalgte folk.
I den naturlige verden, kjemper alltid mørket på å overvinne lyset. Dette gjelder også i det åndelige. lslams Koranen lærer muslimene at - jødene er Allahs, Muhammeds og englenes fiender og at muslimene er forpliktet til å drepe dem hvor enn de finner dem. Over slike menn gir Allah fullstendig autoritet. I Koranen finnes det 123 vers som omtaler drap og død for Allahs sak. Her er noen av dem:
-Muslimene blir oppfordret til å være fulltidsbeskjeftiget (Sura 2.273) med å drepe for Allahs sak. Allah gir en mye rikere lønn til dem som kjemper for ham. ( Sura 4.96)
-Bekjemp dem inntil Islam hersker fullstendig ( Sura 2.193 )
-Hugg av hodene deres og kutt av fingerspissene deres ( Sura 8.12
- Hvis en muslim ikke går til krig, kommer Allah til å drepe ham (Sura 9.39)
-Muslimer skal krige mot de vantro (de ikke troende ) som bor omkring dem. ( Sura 9.123 )
-En muslim kan drepe en hvilken som helst person han ønsker, hvis saken er rettferdig ( Sura 6.152)
-Allah elsker dem som kjemper for hans sak ( Sura 61.3 )
-Alle som kjemper mot Allah, eller avsverger seg Islam til fordel for andre religioner, skal henrettes eller korsfestes eller få sine hender og føtter hugget av på motsatte sider (Sura 5.34 )
JHVHs løsning
Så lenge Koranen eksisterer kan det aldri bli fred mellom den arabiske /muslimske verden og Israel. Det er bare JHVH, gjennom sin egen sønn Jesus Kristus, som kan bringe fred her. (Også fra bladet: Flammende ild nr.1, 2001)
Av lektor Johan I. Holm, cand.philol.
Når det i NRK og pressen hevdes at Judea og Samaria den såkalte Vestbredden - er okkupert, mener de som er negative til Israel at alt er sagt. Ja, Israels fiender bruker dette som argument for å forsvare de palestinske araberes bruk av terror og selvmordsaksjoner. Grunnbetydningen av ordet okkupasjon, er å ta i besittelse. Det kan gjelde land eller annen eiendom. Men spørsmålet blir da om denne okkupasjon er lovlig eller ulovlig. Enhver okkupasjon av en suveren stats territorium, så som den tyske okkupasjon av Norge 1940 1945 -, er ulovlig. Dette villeder folk til å tro at all okkupasjon er ulovlig. Den britiske Balfour-erklæring av 17. nov. 1917 har som formål å gi jødefolket et nasjonalt hjem , d.e. en stat, i fedrenes gamle land. Balfour-erklæringen danner basis for mandatet, d.e. oppdraget, som ble gitt Storbritannia over et bestemt territorium, Palestina, som dekket et geografisk definert område vest og øst for elven Jordan. I 1922 delte britene mandatet, og 77% i øst ble senere til den stat som i dag heter Jordan. Dette var i strid med mandatets intensjon og Balfour-erklæringen, som mandatet hvilte på og som etter Folkeforbundets enstemmige vedtak var blitt en del av folkeretten. Britene fulgte den politikk i sine kolonier å føre befolkningen frem til lokalt og deretter regionalt og til slutt nasjonalt folkestyre. De mislyktes i Palestina.
Araberne ville ikke delta i landsbyråd eller regionale råd osv. sammen med de vantro jøder. Den arabiske motstand og tumultene toppet seg i midten av 30-årene, og britene nedsatte Peel-kommisjonen. Den konkluderte med at jøder og arabere er to folk som er så forskjellige med hensyn til språk, religion og kultur og, det er typisk britisk: med hensyn til politiske idealer at de to folkene ikke kunne realisere seg selv i samme stat (den gang var det ikke tale om noe palestinsk folk). Den arabiske delen skulle gå i forbund med den arabiske staten Jordan hvor flertallet av folket var fra Vest-Palestina. Hitlers og nazistenes pogromer hadde startet og jødene var i så trengt posisjon at de godtok Peel-kommisjonens forslag, selv om deres land ville bli ørlite. Haj Amin el-Husseini, Mufti av Jerusalem og venn av Hitler, forlangte på vegne av araberne alt land helt til Middelhavet. Dette har siden vært det arabiske grunnstandpunkt, selv om Arafat og andre araberledere med henvisning til profeten Muhammeds praksis i Saudi-Arabia, kan gjøre foreløpige fredsavtaler som man ikke er bundet av i lengden.
Hovedforsamlingen i FN vedtok deling av resten av Palestina i november 1947. Dermed ble mandatets mål om egen stat for jødene endelig oppfylt i prinsippet, og Israel erklærte seg selvstendig 14. mai 1948 dagen før britene hadde erklært at de ville trekke seg ut og oppgi mandatet. Alle arabiske utsendinger raste under delingsdebatten høsten 1947 mot tanken om deling fra FNs talerstol og lovte evig krig og terror mot en jødestat i Allahs kjerneområde. Seks arabiske land angrep den lille jødestaten med det erklærte mål å utslette den. Jødene forsvarte seg heltemodig og FN formidlet våpenhvileavtaler mellom hver av de krigførende araberstater og Israel våren 1949. Araberstatene bandt seg til senere forhandlinger om endelig fred med Israel med varige grenser som kunne forsvares. Dette har senere vært Israels stående fredstilbud- , og da president Sadat i Egypten tok imot Israels utstrakte hånd i 1978, ble det straks fred hvor Israel avsto hele Sinai-halvøya erobret av Israel i selvforsvarkrigen i 1967. (Bakover i historien, så langt vi kan komme, har Sinai ikke vært egyptisk område). Jordan okkuperte Judea-Samaria i 1948, men da Jordan forsøkte å annektere Vestbredden i 1950, ble det avvist av folkerettssamfunnet. Jordans okkupasjon mellom 1948 og 1967 er derfor ulovlig og dermed også okkupasjonen av en del av Jerusalem. Israel ble angrepet på ny i 1967, nemlig av Egypten og Syria, med det erklærte mål å kaste jødene på sjøen endelig og for godt (president Nasser). I denne selvforsvarskrigen befridde Israel Judea og Samaria for ulovlig okkupasjon.
Folkerettslig står saken som følger. Delingsvedtaket i FN i 1947 var kun anbefalinger til partene, ikke bindende vedtak, ifølge FN-charteret. Det er FN-mandatet av 1920 (bekreftet enstemmig 1922) som fortsatt er bindende folkerett. Israel har rett på en stat, og Israel ble opptatt som medlem av FN i mai 1949. Judea og Samaria er okkupert område, men ikke ulovlig okkupert. Etter Seksdagerskrigen i 1967, vedtok Sikkerhetsrådet i FN
resolusjon 242 den 22.nov. samme år. Herunder siteres fra to av artiklene:
1)
Sikkerhetsrådet - - - bekrefter at iverksettelsen av resolusjonens bestemmelser krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midt-Østen som innbefatter anvendelsen av følgende prinsipper: Tilbaketrekning av Israels væpnede styrker fra territorier okkupert i den nylige konflikten; (NB: britenes Lord Caradon som sto fadder til res. 242, bekreftet senere at
det var med hensikt man ikke sa territoriene, som araberne og russerne forlangte, men territorier for å åpne for grensejusteringer, ettersom den gamle grensen fra før 1967 ikke hadde vist seg sikker og varig.)
2)
Slutt på alle fiendtligheter og respekt for og anerkjennelse av suvereniteten, den territorielle integriteten og den politiske uavhengigheten til hver stat i området og retten til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser uten trusler eller voldshandlinger.
3)
Videre bekreftes nødvendigheten av garantier for territoriell ukrenkelighet og politisk selvstendighet til enhver stat i området.
En fred basert på res. 242 skal altså innebære at Israel får innfridd sitt juridiske krav på suverenitet over eget territorium med sikre og anerkjente grenser. President Lyndon B. Johnsen bekreftet at uttrykket territorier ble valgt fordi grensen fra før 1967 hadde vist seg ikke å gi varig sikkerhet for Israel. Etter at nabostatene har fått kjemiske raketter og andre sofistikerte våpen innstilt på mål i Israel, er det enda mer nødvendig med strategisk dybde enn i 1967. Høydedragene i Samaria og Judea er strategisk helt nødvendige for at Israel skal kunne utplassere sitt effektive rakettforsvar. Utskytingen av fiendtlige raketter må kunne registreres i samme øyeblikk raketten forlater rampen. Disse betraktninger deles av den militær sakkunnskap. (Det samme gjelder for øvrig for Golan. Det erklærte også en høyere russisk offiser og medlem av en internasjonal militærkommisjon etter kommunismens fall i 1989).
Hvordan stiller det seg folkerettslig for Jerusalem? Delingsvedtaket i 1947 gjorde Jerusalem til en internasjonal enklave corpus separatum for 10 år. Deretter skulle endelig status fastsettes av FN. Men Delingsvedtaket er som sagt ikke bindende folkerett. Igjen er det mandatet man må holde seg til. Det var ikke ulovlig av Israel å besette den vestlige del av Jerusalem etter at Jordan hadde besatt den østlige med den jødiske Gamlebyen i 1948. Israel hadde sin rett som suveren stat etter mandatet og folkeretten. Enhver suveren stat har rett på en hovedstad, og hva skulle Israels hovedstad være om ikke Jerusalem! Siden kong David gjorde Jerusalem til sin og jødefolkets hovedstad i år 1004 f.Kr., har Jerusalem alltid vært jødenes åndelige og politiske sentrum. Ingen arabisk stat har noen gang hatt Jerusalem som sin hovedstad, ikke engang som pilegrimsby, det var kun Mekka og Medina. Jerusalem er ikke nevnt i Koranen. Etter 19 år var det dessuten ikke kommet noen ny arabisk stat mellom Israel og Jordan som hadde bruk for noen hovedstad. En slik stat kunne araberne ha opprettet under den arabiske okkupasjon 1948 - 1967, men det ble på alle hold ansett som meningsløst.
De vest-palestinske arabere hadde Jordan. Både sjefen for UNWRA, Ralph Galloway, og Lord Caradon regnet med at alle palestinske flyktninger ville slå seg ned der, hvor det er god plass og hvor 2/3 av befolkningen er vest-palestinere. Ralph Galloway, uttalte i Jordan i 1958 at De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningeproblemet. De vil holde det som et åpent sår, som et argument mot FN og som et våpen mot Israel. Arabiske ledere bryr seg ikke det døyt om arabiske flyktninger lever eller dør. Ordet Vestbredden er uhistorisk. Det forekommer ikke på noe kart før 1948. Ordvalget skulle begrunne Jordans ulovlige okkupasjon (1948-1967). På alle eldre kart står navnene Judea og Samaria. Vestbredden ble oppfunnet for å styrke Jordans krav på disse områdene, men etter 20 år ble kravet helt oppgitt.
Det er også i strid med 4. Genevekonvensjon, art. 2 når det fra arabisk hold fremdeles hevdes at Judea og Samaria er okkupert. Betingelsen for at det skal foreligge okkupasjon etter Genevekonvensjonen og folkeretten, er at området tilhørte en annen stat da det ble okkupert. Men Judea og Samaria tilhørte ikke Jordan eller noen annen stat i 1948. Israel definerer områdene som administrerte territorier. Oslo-avtalen er heller ikke folkerettslig bindende. Det eneste Arafat og PLO skulle bidra med var slutt på hatpropaganda i undervisning og media samt slutt på all vold og terror. Palestinske terrororganisasjoner skulle aktivt bekjempes. Arafats politi ble utstyrt med israelske håndvåpen. Når Yasser Arafat og PLO har brutt alle sine forpliktelser etter avtalen, kommer den gamle regelen om bristende forutsetninger som ugyldighetsgrunn, til anvendelse. (Karmel - Israel-Nytt nr.6, 2002)
Israels forsvar har beslaglagt dokumenter i PLOs hovedkvarter i Ramallah som viser at Yasser Arafat selv betaler ettersøkte terrorister. Ordrene om utbetaling har Arafats underskrift. (Av Vidar Norberg
– I mange år har Yasser Arafat vært svært forsiktig med å etterlate fingeravtrykk. Det har lyktes ham, med unntak av et par tabber. Vi ser de forferdelige handlingene på kafeer, busser og i gatene. Det er begravelser etter grusomme terrorhandlinger. Så hører vi folk som påtar seg ansvaret. Det er Tanzim, Fatah og Raad Karmi-gruppen fra Tulkarem. Vi vet hvem som står bak. Men det har frem til i dag vært noe uklart hvem som betaler dem. Israel har nå funnet to dokumenter som kaster noe lys over hvem som betaler for å drepe oss. Arafat er leder for en terroraksjon og han utsteder sjekker til terrorister. Her er bevisene på hvorfor Arafat blir behandlet som han gjør, sa minister Dan Meridor på en pressekonferanse i Jerusalem i går.
Det var oberst Miri Eisen som la frem de to dokumenter signert med den samme underskriften som på «fredsavtaler» mellom Israel og Yasser Arafat i «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen» PLO. Et av dem var på brevpapiret til PLO som hadde fått påført ørnen som er «Den palestinske autoritets» (PAs) statssymbol.
Israel har beslaglagt et par lastebillass med dokumenter i Arafats hovedkvarter, som forberedte seg på å tilintetgjøre dem. Forsvarets oversettere arbeider nå på spreng for å gjennomgå dokumentene på arabisk. Men Israel har ikke fått tak i dokumentene på de kontorene hvor Arafat selv oppholder seg.
Blod-penger
– Vi har to dokumenter som viser at man ba Arafat om penger. Ved hans egen signatur ble det gitt penger til kjente terrorister, sa Eisen.
På et offisielt faxbrev fra PLO står det:
Til den kjempende president.
Bror Abu Amar (Yasser Arafat), må Allah beskytte deg,
Hilsener
Jeg ber herved om at du anviser finansiell hjelp på 2.500 dollar til de følgende brødre.
1. Raad Karmi
2. Zaid Muhamed Daas
3. Amar Qadan
Tusen takk
Din sønn, Hussein al Sheik
På dette dokumentet har Arafat med egen penn skrevet til finanskontoret i Ramallah.
Anvis 600 dollar til hver av dem.
Brevet er signert Yasser Arafat.
– Raad el Karmi er den tidligere lederen av Tanzim i Tulkarem. Han ble drept i 4. januar 2002. Han var personlig involvert i minst 25 ulike skyteangrep mot israelere. Fra juni 2001 ble Karmi satt på Israels liste over ettersøkte. Denne listen ble overlevert til palestina-araberne. Arafat vet hvem de er, fortalte oberst Eisen.
– Zaid Muhamed Daas er den som planla og sendte selvmordsbombere til Hadera for to måneder siden hvor seks israelere ble drept.
Eisen påpekte at brevet med Arafats underskrift er fra 19. september 2001, altså noen dager etter terrorangrepet mot USA.
Terrorpenger
Det andre Arafat-brevet som ble presentert er en fax som ble sendt fra Raas el Karmi til Fatah-Tanzim-leder Marwan Barghuti. Senere ble den fakset videre fra Barghuti til Arafat. Det er selve faxen med Arafats påskrift som er funnet av israelerne. Slik er teksten:
Til kampbroder Abu al Kassam (Barghuti)
Hilsener.
Sak: Rask finansiell hjelp
1. Jamil Hamad Adwan
2. Majid Yussuf Subhi Jarad
3. Mahmud Raleb Mahmud Altahel
4. Mannsur Saleh Sharim
5. Subhi Yussuf Jarad
6. Iyad Abed Al Rahim Jarad
7. Hazem Wael Subhi Hetab
8. Ahmed Sameh A Adrisi
9. Sami Mahmud Dib Sabeh
10. Iyad Nasser
11. Marad Mustafa Abed Al Rahman Abdu
12. Muhamed Sharif Zidan
– Disse regnes som terrorister i Fatahs avdeling i Tulkarem og har vært med på dødelige angrep, opplyser obersten.
Brevet er undertegnet av Raad al Karmi som var en av lederne for Fatah-Tanzim i Tulkarem.
Marwan Al Barghuti har kommet med påfølgende påtegnelse og sendt brevet videre til Arafat:
Til bror, president Abu Amar, må Allah beskytte ham.
Hilsener.
Jeg ber deg anvise tusen dollar til hver av disse kjempende brødre.
Yasser Afatat har selv skrevet følgende på faxen som er sendt til finanskontoret i Ramallah.
Vennligst anvis 350 dollar til hver av dem!
Yasser Arafat
Det er ingen tvil om at Yasser Arafat har betalt terrorister. Alle er ettersøkt av Israel. Oberst Miri Eisen fortalte at den første på listen, Jamil Hamad Adwan, ble drept den 24. desember da han prøvde å drepe en israeler i Shavei Shomron.
Mannsur Saleh Sharim var personlig ansvarlig for at minst tre israelere ble drept og seks skadet. Han sto bak angrepet mot et bar mitzva-selskap (konfirmasjon) i Hadera.
– Utbetalingen den 7. januar til terrorister kom mens USAs Midt-Østen-utsending Anthony Zinny var her for å snakke med Yasser Arafat om en våpenhvile. Det er akkurat som da Arafat snakket med Zinny og ventet på et skip med våpen fra Iran. Medaljen har to sider. Snakk på engelsk og på arabisk. Dette viser at dette er en direkte forbindelse mellom terrorangrep og betaling for dem, sa minister Dan Merid. (Publisert 06.04.2002 )
Landet Palestina er et ikke begrep. Det har aldri eksistert noe arabisk land med navnet Palestina, og Jerusalem har aldri vært hovedstad i noe arabisk land.
Araberne kom til Jødeland (Eretz Israel - Judea/ Samaria) fra Den arabiske halvøy i 636 etter Kristus og den arabiske besettelsen varte knapt 22 år. Etter å ha destruert templet 70 e.Kr hadde romerne under keiser Hadrian satt navnet Palestina på jødenes land ca 135 e.Kr for å utslette alt jødisk og den guddommelige forbindelse mellom landet og folket . Palestina var aldri noen egen selvstendig stat, men en provins som hørte til fremmede okkupanter bl.a: romere, tyrkere (1517-1917), engelskmenn 1917-1948.
Palestinere kom fra alle land i regionen, da den moderne jødiske innvandring satte inn for alvor i 1880-årene. Særlig etter 1917, da engelskmennene fikk mandat der førte de inn arabere fra alle naboland, da de trengte arbeidshjelp for å bygge veier og militære anlegg.
Men et eget palestinsk folk har aldri eksistert. De har ingen egen historie, ingen eget språk og har aldri hatt noe eget land eller egen kultur. De er vanlige arabere. Navnet er laget for å få folk til å tro at de skulle ha krav på landet Palestina, - som da også er et kunstig navn.
Under den britiske mandat-tid (1917-1948) bodde det både jøder og arabere i området. De hadde begge palestinske pass, og man snakket om palestina-jøder og palestina-arabere. Det britiske Palestina-mandat (Israel). Dette område tilhørte det tyrkiske imperium i 400 år (1517-1917) og England fra 1917-1948. Det har aldri vært noen selvstendig stat og området var nesten folketomt inntil engelskmennene kom. Men i noen byer, Jerusalem, Tiberias, Pekiin, og Javne f.eks., har det stadig bodd jøder. Mark Twain skrev i sin reiseskildring etter et besøk i landet i 1867: Landet er nesten folketomt. Man kan ride milevis uten å se et menneske. Fra 1880-årene satte den jødiske innvandring inn for fullt. I følge FNs delingsplan i 1947 skulle Israel opprettes med den s.k Vestbredden og Øst-Jerusalem inkludert, men ved erklæringen i 1948 ble Israel overfalt av alle 5 arabiske naboland.
Resultatet var at Jordan erobret/ okkuperte Samaria, Judea og Øst-Jerusalem og alle jøder som bodde der drept eller jaget ut. Disse områder var således jøderene fra 1948-1967 og ble annektert av kong Hussein i 1952.
Denne annektering ble imidlertid ikke anerkjent av andre FN-land enn Pakistan og England. På den 3. dag av 6 dagers krigen i 1967( frem-provosert av Egypt) mellom Egypt og Israel, angrep Jordan Israel. Israel forsvarte seg og gjenerobret/befridde Samaria, Judea og Øst-Jerusalem. Stikk i strid med hva araberne sier har Israel altså ikke okkupert disse områder, men tatt tilbake det som ble gitt dem i 1948 og i historien tilhørte dem før det. Først ETTER krigen i 1967 ble disse gamle bibelske områder kalt Vest-bredden. Til tross for at de hadde gjenerobret Øst-Jerusalem og tempelplassen var Israel storsinnet nok til å la den muslimske Waqf-myndighet styre på plassen - en tillit den virkelig har misbrukt.
PLO ble dannet i 1964 som de arabiske staters spydspiss i kampen for Israels utslettelse som skulle utslettes ved terror og krig. Gjennom trusler, agitasjon, manipulering, indoktrinering og direkte løgn har de utrøttelig arbeidet videre for å oppnå sitt mål.
Helt siden 1967 har den arabiske verden propagandert løgnen om at palestina-araberne er et eget folk. Fatum er at palestinerne er araber på lik linje med andre arabere. Forskjellen er at noen bor i Jødeland og vil ha sin egen stat der. Jordan okkuperer nesten 77% av det orginale britiske Palestina-mandat. Mer enn 2/3 av Jordans innbyggere er palestinere.
Da Jordan okkuperte Samaria og Judea (1948-1967) var det ingen som snakket om en palestinsk stat der. I 1948 var det 600.000 arabiske flyktninger som flyktet ut av Israel, lokket eller truet av egne ledere til denne flukt. Om 14 dager får dere komme tilbake. Da har vi kastet jødene på sjøen. Disse flyktningerne har senere blitt brukt som våpen mot Israel - ikke intigrert blant sine naboer, men hermetisert i flyktninge-leire. I samme tidsrom ankom 800.000 jødiske flyktninger som virkelig hadde blitt kastet ut av de arabiske land uten at de fikk ta noe med sig.
Muslimene måtte opprette hellige steder/kontroll/tilstedeværelse på plasser viktige for jødene - Hebron, Jerusalem og også for kristne - Nasaret, Bethlehem, Oljeberget. Hvorfor? og hvorfor jødehatet. Jo derfor at jødene er bevis på Herren Guds eksistens og er hans utvalgte folk og dette tåler ikke muslimene (og de anti-kristne.
På en lignende måte holdes Darwins teori om evolusjon frem som bevis på den bibelske Gud - skaperens ikke-eksistens og det til tross for at Darwin angret seg og aksepterte Gud på sitt dødsleie. Teorien hadde ikke validitet uten fosile overgangsarter i følge Darwin selv . Slike funn er ennu ikke gjort til tross for mange påstander og s.k. bevis - for å nevne noen - Lucy, Nebraskamennesket, Neandertalmennesket, Piltdownmennesket).
Tempelplassen er det aller viktigste sted for jødene og har vært det i 3000 år, men er bare det 3. viktigste for muslimene etter Medina og Mekka. Til tross for det likestilles betydningen. Araf hevder at templene aldri har eksistert. Dette er ren historie-forfalskning - se Josefus (Tacitus, Suetonius). Hvor effektiv Arafats retorikk har vært vises ved pressens omtale om plassen som det arabiske Haram al-Sharif i.s.f . tempelplassen. Dette dreier seg altså til syvende og sist om en åndlig krig - mellom den judeo-kristne Gud (Messias) og Islam og verdensøkonomien - olje les verdens redsel for å støte seg med araberne. Noen sier at muslimerne dyrker den samme Gud som de kristne, men de kristne dyrker bibelens Gud og Hans Sønn Jesus - den oppstandne (som den eneste vei til Gud - Faderen).
Muslimene dyrker koranens Allah. Det som skjer nå er tillatt av Herren (men ikke Hans ønskede vilje) inntil dagen kommer da alle må bøje seg for Ham. Da vil alle som har forbannet Israel (i.s.f å velsigne det) bli forbannet (og de som gjennom sine gjerninger - talte/skrevne ord, har forledet andre bli ekstra hardt straffet) 1. Mosebok 12:3 Herren sa til Abram (Abraham)... Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. 17:8 Gud sa til ham Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid; og jeg vil være deres Gud. 17:19 Men min pakt vil jeg opprette med Isak... (ikke Ismael [arabernes stamfar], som Arafat hevder). 21:12 For gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. 27:29 Da sa Isak til Jakob (Israel) Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet de som velsigner deg!
Det har blitt nevnt i pressen at det militært sterke Israel er Goliat og de stakkars svake palestinerne David!?! At det simpelthen ikke går å førstås at Arafats og det palestinske lederskapets agerende er et spill for kulisserne nettopp for å vekke sympati og en bevisst manipulasjon av sine medbrødre inn på voldets vei gjennom islamsk retorikk. Å lære ut hat og død over Israel i skolene og oppilde til hellig krig og martyrdøden. Å sende ut barn i frontlinjen for å vekke verdens avsky over israelskt maktbruk. Å konstant påvirke hele den arabiske verden - Algeria, Libya, Egypt, Sudan, Somalia, Saudi Arabia, Syria, Libanon, Irak til kamp og tilintetgjørelse av Israel.
Den arabiske Goliat har 600 ganger større landareal enn Israel. Hadde ikke Israel klart å forsvare seg gjennom årene hadde de blitt utslettet av araberne for lengst. De, Israel, har om noen virkelige, rett til hele sitt land Vestbredden, Gaza og hele Jerusalem inkludert. Det samme kan ikke sis om araberne, palestinerne, muslimene eller Islam.
Det finnes nok oljepenger og land i araberverden for å ta imot alle de palestinske araberbrødrene, men det vil de ikke for de er drevet til å måtte ha det lille Israel (som er den virkelige David). Bruk hodet og tenk på hvorfor. Tenk på hvordan jødene har blitt forfulgt, hatet og myrdet gjennom historien, ikke minst i Tyskland og hvordan de fikk tilbake sitt hjemland i 1948. Vil du nå være med på å fortsette på samme måtte med den unnskyldning at nå har de blitt så sterke, mektige og arrogante at tidligere lidelser kan nå bare ses helt bort ifra. Det kalles: ANTISEMITTISME eller JØDEHAT. (Richard Dahl.)
For ett tusen ni hundre og trettien år siden, ble det jødiske opprøret mot Rom knust. Tempelet i Jerusalem ble ødelagt, og hovedstaden for Det andre jødiske tempel falt for romerne. Selv for det mektige romerske riket var dette en større begivenhet, og ble minnet med at det ble laget spesielle mynter med påskriften: «Judeae capta». Bildet på mynten - av den knuste jøden, som gråt under palmetreet – ble symbolet på atspredelse og eksil. Siden den tid har det jødiske folk - på den niende dagen i måneden Av - sørget over tapet av Tempelet og av sin suverenitet over Israels land. Jøder har alltid vendt tilbake til stedet for Tempelhøyden og den gjenværende Vestmuren, for å be daglig om at Jerusalem skulle gjenopprettes og at jødene skulle få vende tilbake til landet. I jødiske hjem ble et hjørne eller en vegg stående uferdig, som et tegn på at deres liv var ufullstendig uten Jerusalem.
Tilknytningen til Jerusalem
Til tross for at det bare kunne bo et begrenset antall jøder i Jerusalem og landet for øvrig, fortsatte den jødiske tilstrømningen, i det minste som pilegrimer, eller for å bli begravet i sine fedres jord. Mellom 1948 og 1967, da Jordan stengte av Gamlebyen for jøder (i en klar krenkelse av våpenhvileavtalene), samlet jødene seg på Zion-berget. Siden Seksdagerskrigen i 1967, da Øst-Jerusalem ble gjenerobret av Israel, har plazaen foran Vestmuren vært fylt med hundretusenvis av jøder på Tisha Be¹av og ved andre anledninger. Til tross for dette og den over 3000 år lange, intense jødiske tilknytningen til Jerusalem, har palestinske og arabiske ledere ignorert de jødiske kravene på Jerusalem og den øvrige delen av landet.
For vel ett år siden, på et kritisk punkt under Camp David-forhandlingene i USA – da spørsmålet om Jerusalem endelig ble tatt opp på sakskartet – forlangte Arafat og hans følge eksklusiv kontroll over Tempel-området, og benektet enhver jødisk forbindelse med Jerusalem. Ifølge flere vitner - og i nærvær av daværende president Bill Clinton - benektet Arafat ganske enkelt fundamentale historiske fakta. I henhold til Arafats framstilling - som ble gjentatt i mange PLO-publikasjoner og på Pas internet-sider - «måtte et eventuelt jødisk tempel som hadde eksistert» ha vært beliggende i Nablus, stedet for den samaritanske helligdommen. Ifølge denne framstillingen, var Jesus aldri i Jerusalem.
Usynlige jøder
På det mest fundamentale plan mislyktes fredsprosessen, fordi Arafat – så vel som for mange andre palestinske, arabiske og islamske ledere – var jødiske religiøse, historiske og kulturelle krav usynlige. De jødiske massene som samler seg for å sørge over Jerusalem hvert år på Tisha Beav, har blitt visket ut av bildet. På samme måte som for de svarte i USA før
borgerrettighetsbevegelsens tid, eller i Sør-Afrika under apartheid, har israelernes og jødenes tilknytning til landet blitt visket ut av bevisstheten. I Arafats forvridde verden, ville godtagelsen av jødiske krav og jødisk historie, ha undergravd palestinske og arabiske krav til overhøyhet i Israel og i Jerusalem.
Som et resultat av dette, forblir de dominante mytene eksklusive og kompromissløse, og fostrer en mytologisk historie av Jerusalem, som startet med den islamske erobringen for 1400 år siden. Man ser bort fra realitetene i jødisk historie og har skapt en myte, som sammenligner zionismen med korsfarertiden, og forventer at jødene skal vende tilbake til diasporaen. Den islamske myndighetens (Waqf) hemmelige byggevirksomhet og steinknuseraktivitet på Tempelhøyden, synes også å ha til hensikt å hindre oppdagelsen av eldre jødiske gjenstander og byggverk. Så lenge palestinske og arabiske ledere og intellektuelle fortsetter sine desperate anstrengelser for å omskrive jødiske tradisjoner, kultur og historie, synes fredsutstiktene bare å være et fjernt håp. (Leif Røssaak, informasjonssjef ved den israelske ambassade i Oslo. Dagen 8.november, 2001)
Til del 2